Hun hadde gledet seg i flere uker, stått foran speilet med kjolen hun hadde valgt seg ut og forstilt seg hvordan kvelden kom til å bli. Ville han dukke opp? Ville de endelig få se hverandre?
Det var nå rett rundt 11 måneder siden første brevet hadde dukket opp foran døren hennes, siden hun leste alle de vakre og velforumulerte ordene hans. Aldri hadde hun sluppet noen så nærme - delt sine innerste tanker med noen på den måten. Han var spesiell, og i kveld skulle hun endelig få møte han.
Et maskeradeball, det var der han ville møte henne. Det var mystisk, pirrende og litt skummelt. Hva om han ikke var som hun hadde forestilt seg, hva om han ikke likte henne?
Hun hadde aldri følt seg mer alene enn hun gjorde nå. Stående helt alene, midt i lokalet - med smilende mennesker rundt seg. Det føltes som de kunne se på henne at hun var alene, fortlatt - at de visste at han ikke ville komme. Det var nesten en time siden han skulle ha møtt henne, en tåre trillet forsiktig nedover kinnet. Hun bestemte seg for å gå.
På veien ut tok han plutselig tak i hånden hennes, hun snudde seg - øynene møttes mellom maskene.
