Det begynte som en helt vanlig dag. Jeg satt og så på han mens han spiste frokost, som jeg alltid gjør. Jeg leide han ned gaten vår, ut i de travle gatene og ned til t-banen.
Moren hans hadde vært litt ekstra stresset, og irritert seg over at skolissene han akkurat hadde lært å knytte selv hele tiden løsnet.
Rett før vi skulle gå inn i vognen vår skulle han raskt stramme lissene. Han puttet meg ned, folk strømmet ut av vognene og plutselig var han borte.
Det er litt ensomt å sitte her, mens alle går forbi.. kanskje liker han meg ikke lenger? Kommer han noengang tilbake?
Jeg prøver forsiktig å si hei til en liten jente som går forbi, hun smiler og stopper opp.
Har jeg fått en ny venn?
