Jeg ser henne langt der borte. Hun har ryggen til og går rolig nedover strandkanten, med solen som holder på å gå ned i havet skinnende mot henne. Det ser ut som en scene tatt ut i fra en klissete 80-talls kjærlighetsfilm, men det er det ikke. Dette er ekte, hun er ekte. Hun er på vei bort fra meg, bort fra det jeg ikke kunne gi henne, på vei til noe bedre.
Først gjorde det veldig vondt å se henne gå fra meg, det var så nære - jeg hadde gitt så mye av meg selv. Nå skulle hun reise vekk, med hjertet mitt i sekken.
Med tiden har heldigvis smerten gradvis gått over, og når jeg nå tenker på henne tenker jeg på alle de gode stundene - uten at det stikker.
Jenta i strandkanten er nesten borte fra horisonten, sekken har hun satt i fra seg i vannkanten og jeg rusler rolig bort for å hente den. Jeg ser nedover stranden en siste gang, ser håret hennes svaie i vinden. Hun snur seg en siste gang, øynene våre møtes - hun smiler og jeg smiler tilbake.
Vi forstår hverandre, vi forstår at dette er best. En gang i fjern fremtid møtes vi kanskje igjen, et tilfeldig møte mellom to gamle sjeler - vi smiler til hverandre igjen. Kanskje vi tar en kaffe sammen, kanskje går vi bare videre. Begge deler er greit.
Vi forstår hverandre.
