Det var en gang en panda. En fantastisk panda. En anderledes, dyp og følsom panda.
Pandaen hadde gått seg vill, og han hadde mistet noe - som han nå var redd at han aldri skulle finne igjen.
Pandaen følte alle så rett igjennom han, og så ned på han fordi han ikke var hel lenger.
Pandaen var redd for at han ikke skulle klare å finne igjen det han hadde mistet, og redd for at hvis han tenkte for mye på det ville det spise han opp.
Pandaen var også redd for å finne det han hadde mistet hos noen andre, fordi han var redd for å miste det igjen.
Pandaen følte seg svak, og alene.
Pandaen likte ikke alt dette, og håpet at han snart skulle stoppe og tenke på det han hadde mistet - slik at øynene hans slapp å lyve hver dag..
