4am

Det er vanskelig å gå fremover, når alt man vil er å gå tilbake.

Det er i slike stunder man må finne noe å fokusere på, langt der fremme - og jobbe seg sakte, men sikkert, mot målet.

Et forsiktig steg av gangen, det er alt som skal til.. det er tungt, og vanskelig - men det går.

Det er langt ned, jeg har vært her før. Jeg vet at jeg må gjøre det, jeg må hoppe. Det er best for begge.

Jeg er redd, jeg lukker øynene - og hopper. Jeg angrer, men vet at det er ingen vei tilbake. Vannflaten nærmer seg, det vil gjøre vondt.

I det jeg treffer vannet blir alt stille. Jeg er alene, det er meg og det kalde vannet - og det er langt til overflaten.

Det er helt stille. Det eneste som avbryter den kalde, ensomme, stillheten fra tid til annen er bølgeskvulp mot båten min. Bortsett fra det - er det helt stille.

Jeg er alene, igjen, i båten min.

Jeg ser land, men vet at jeg ikke skal dit. Kanskje, engang, hvis båten min tar meg der, men ikke enda - ikke nå.

Det er kaldt, det er ensomt og alt jeg tenker på er land. På å komme hjem igjen, men jeg kan ikke.

Kanskje en dag, men ikke enda - ikke nå.

Goodbye monkey, I love you.

Hun hadde gledet seg i flere uker, stått foran speilet med kjolen hun hadde valgt seg ut og forstilt seg hvordan kvelden kom til å bli. Ville han dukke opp? Ville de endelig få se hverandre?

Det var nå rett rundt 11 måneder siden første brevet hadde dukket opp foran døren hennes, siden hun leste alle de vakre og velforumulerte ordene hans. Aldri hadde hun sluppet noen så nærme - delt sine innerste tanker med noen på den måten. Han var spesiell, og i kveld skulle hun endelig få møte han.

Et maskeradeball, det var der han ville møte henne. Det var mystisk, pirrende og litt skummelt. Hva om han ikke var som hun hadde forestilt seg, hva om han ikke likte henne?

Hun hadde aldri følt seg mer alene enn hun gjorde nå. Stående helt alene, midt i lokalet - med smilende mennesker rundt seg. Det føltes som de kunne se på henne at hun var alene, fortlatt - at de visste at han ikke ville komme. Det var nesten en time siden han skulle ha møtt henne, en tåre trillet forsiktig nedover kinnet. Hun bestemte seg for å gå.

På veien ut tok han plutselig tak i hånden hennes, hun snudde seg - øynene møttes mellom maskene.

Leap of faith.

Fly, du er fri :)

Han hadde akkurat fått seg nytt kamera, som han hadde spart til i nesten et år - han elsket kameraet sitt. Endelig kunne han fange alle de små øyeblikkene, og ta vare på de for alltid.

På bussen så han en søt jente, hun smilte til han. Han smilte tilbake, tok opp kamera og tok et bilde.

Et perfekt øyeblikk mellom to mennesker, fanget for alltid.

Det begynte som en helt vanlig dag. Jeg satt og så på han mens han spiste frokost, som jeg alltid gjør. Jeg leide han ned gaten vår, ut i de travle gatene og ned til t-banen.

Moren hans hadde vært litt ekstra stresset, og irritert seg over at skolissene han akkurat hadde lært å knytte selv hele tiden løsnet.

Rett før vi skulle gå inn i vognen vår skulle han raskt stramme lissene. Han puttet meg ned, folk strømmet ut av vognene og plutselig var han borte.

Det er litt ensomt å sitte her, mens alle går forbi.. kanskje liker han meg ikke lenger? Kommer han noengang tilbake?

Jeg prøver forsiktig å si hei til en liten jente som går forbi, hun smiler og stopper opp.

Har jeg fått en ny venn?

Det viktigste et menneske har, er drømmene sine. Jobb hardt, ikke glem å nyte reisen og aldri la noen fortelle deg at du ikke kan oppnå akkurat det du drømmer om.

For det kan du, det er kun deg selv som kan stå i veien.

Hvor fantastisk er det ikke at et smil kan forandre alt? Et smil til en god venn som har det vondt, sønnen din eller til en fremmed på trikken.

Prøv å smil så ofte du kan til de rundt deg, så blir verden litt bedre.