Hater når man går inn steder man ikke burde være, og leser ting man ikke bør lese. Det fører alltid til konklusjoner og tanker man ikke skal tenke..
We only said goodbye with words..
Den perfekte kvelden.
Man møter noen, man glemmer tid og sted. Før man vet ordet av det er man ute i gaten, måker synger og solen titter forsiktig frem.
Et kyss, et smil..
Så sårt, så vakkert.
(Source: youtube.com)
Det var en gang en panda. En fantastisk panda. En anderledes, dyp og følsom panda.
Pandaen hadde gått seg vill, og han hadde mistet noe - som han nå var redd at han aldri skulle finne igjen.
Pandaen følte alle så rett igjennom han, og så ned på han fordi han ikke var hel lenger.
Pandaen var redd for at han ikke skulle klare å finne igjen det han hadde mistet, og redd for at hvis han tenkte for mye på det ville det spise han opp.
Pandaen var også redd for å finne det han hadde mistet hos noen andre, fordi han var redd for å miste det igjen.
Pandaen følte seg svak, og alene.
Pandaen likte ikke alt dette, og håpet at han snart skulle stoppe og tenke på det han hadde mistet - slik at øynene hans slapp å lyve hver dag..
Han var en fyr som alltid hadde kontroll, typen som kunne smile seg ut av enhver situasjon - en gutta så opp til.
Det hadde vært en helt vanlig lørdagskveld. Gutta hadde først tatt et par pils hos han, så reist ut på utestedet de visste det var flest jenter på. De skulle leke, som de alltid gjorde.
Han stod og pratet med 3 søte jenter da plutselig han møtte øyne med henne fra andre siden av utestedet. Hun så rett på han, han datt ut av samtalen og i et øyeblikk, som føltes som en evighet, var det bare de to i hele rommet.
Det var ingen mennesker, ingen musikk - kun de to.. Han hadde aldri opplevd noe lignende. Hvordan kunne hun være så selvsikker, hvorfor så hun ikke bort når han så på henne?
Han måtte snakke med henne, han gikk midt i en setning fra de andre jentene og gikk målrettet mot henne - hun smilte.
Han smilte tilbake, sa ingenting med førte sakte ansiktet hans mot hennes. Igjen, alt annet sluttet å eksistere - det var bare de to. Pannene møtes, nesene, de så intenst på hverandre og smilte.. ikke et ord ble sagt på flere minutter.. de bare stod og nøt kjemien de hadde.
Plutselig hvisket hun, hei. Han bare lo, klarte til slutt og si, hei tilbake. De lo begge to.
Morgenen etter våknet han tidligere enn han pleier, lå hun enda ved siden av han lurte han. Han turte ikke å se, men lyttet lenge.. ja, han hørte noen puste forsiktig. Han snudde seg, der lå hun - så vakker hun var.
Han ble liggende å se på henne lenge, før hun endelig - forsiktig, åpnet øynene sine.. så inn i øynene hans på den samme selvsikre måten, smilte.
Jeg må gå sa hun brått, fortsatt med et smil rundt munnen. Så reiste hun seg, hun var naken - men skjulte seg ikke.
Hun var så elegant, og vakker. Han ble bare liggende og se på henne kle seg, uten å si et eneste ord.
Etter at hun hadde kledd seg så hun på han, smilte, sa farvel og gikk ut døren.
Først da innså han at han ikke ante noenting om henne, ikke hva hun het engang. Han løp ut døren og ned trappen, så desperat rundt seg i gaten - hun var borte..
Han tenkte ofte på henne i ettertid, hvem hun var.. han så henne aldri igjen, men glemte henne aldri.
Før man kan virkelig trives i andres selskap, må man først lære seg og trives i sitt eget.
A Pioneer. People who are among the first to explore.
TMG pioneer (by Ruben Latre)
A person who truly knows you is someone who sees the pain in your eyes while everyone else still believes in the smile on your face.
—Ukjent (via Elefantzonen)
Tid er det eneste som kan gjøre ting bedre. Jeg savner deg fortsatt, det gjør fortsatt vondt - men jeg prøver å komme videre, uten å glemme. Jeg kommer aldri til å glemme..
Jeg håper du gjør det samme. Jeg håper du snart flyr igjen, vokser, smiler og er fri.
Poets, like the blind, can see in the dark.
(Source: vimeo.com)
“life isn’t about waiting for the storm to pass, it’s about learning how to dance in the rain.” - unknown
